Sjablongtrykk

Sjablongtrykk bygger på et enkelt, men svært fleksibelt prinsipp: En sjablong bestemmer hvilke områder som slipper gjennom trykkfarge, og hvilke områder som blokkeres. De delene av overflaten som dekkes av sjablongen, forblir uten trykk, mens de åpne områdene lar fargen passere og overfører motivet til papir, tekstil eller andre materialer.

I motsetning til høytrykk, dyptrykk og plantrykk, der bildet skapes gjennom en fysisk eller kjemisk bearbeiding av selve trykkformen, oppstår motivet i sjablongtrykk gjennom en kontrollert avskjerming av trykkformen. Bildet bygges ikke opp gjennom opphøyde eller nedsenkede områder, men gjennom forholdet mellom åpne og blokkerte partier.

Sjablongtrykk kan utføres med enkle håndlagde sjablonger av papir, plast eller metall, men også gjennom avanserte fotografiske og digitale prosesser. Prinsippet har vært brukt i århundrer til dekorasjon av tekstiler, vegger og gjenstander, og danner også grunnlaget for en rekke moderne industrielle trykkmetoder.

En sjablong består av åpne områder som slipper gjennom farge, og lukkede områder som fungerer som en barriere. Når trykkfargen påføres, passerer den bare gjennom åpningene og overføres til underlaget.

Sjablongen kan fremstilles på flere måter. Den kan skjæres ut manuelt i et egnet materiale, bygges opp med et sperremiddel eller fremstilles fotografisk ved hjelp av lysfølsomme emulsjoner. I moderne grafiske prosesser og samtidskunst brukes ofte digitale arbeidsfiler som grunnlag for fremstilling av svært presise sjablonger gjennom filmeksponering, skjæring eller laserbaserte metoder.

Ved flerfargetrykk brukes vanligvis én sjablong for hver farge. Fargene bygges opp lagvis, og nøyaktig registrering mellom de ulike lagene er nødvendig for å skape et presist bilde.

Silketrykk er den viktigste kunstneriske og tekniske videreutviklingen av sjablongtrykk. Her er sjablongen bygget opp på en finmasket duk som er spent opp i en ramme. Tradisjonelt ble duken fremstilt av silke, noe som har gitt teknikken sitt norske navn, men i dag brukes hovedsakelig syntetiske materialer, særlig polyester.

De områdene av duken som ikke skal slippe gjennom trykkfarge, blokkeres med et belegg eller en lysfølsom emulsjon. Under trykking presses fargen gjennom de åpne områdene i duken med en nal og overføres til underlaget.

Duken fungerer dermed både som støtte for sjablongen og som selve trykkflaten. Valg av dukens masketetthet, emulsjonens tykkelse, nalens hardhet og trykkfargens egenskaper påvirker detaljgjengivelse, fargemengde og overflatens karakter.

Navnet serigrafi kommer fra latin sericum («silke») og gresk graphein («å skrive» eller «tegne»), og betyr bokstavelig «å skrive med silke». Begrepet ble tatt i bruk på 1930-tallet av kunstnere i USA for å markere silketrykk som en selvstendig kunstnerisk teknikk, i en tid da metoden allerede var mye brukt industrielt. På engelsk brukes serigraphy ofte om kunstnerisk silketrykk, mens screen printing vanligvis brukes om teknikken generelt.

Ved fotografisk silketrykk belegges duken med en lysfølsom emulsjon. Et motiv overføres gjennom en film eller et transparent originalbilde, og lyset herder emulsjonen i de områdene som skal blokkeres. De delene som ikke er herdet, vaskes bort og danner åpningene som slipper gjennom trykkfargen.

Tidligere ble filmene fremstilt gjennom fotografiske prosesser i mørkerom. I dag produseres de vanligvis digitalt, noe som gjør det mulig å fremstille svært detaljerte sjablonger for både tekst, raster, fotografiske bilder og komplekse grafiske mønstre.

Silketrykk egner seg spesielt godt til flerfargede arbeider. Hver farge krever vanligvis sin egen sjablong, og motivet bygges gradvis opp gjennom flere trykkoperasjoner.

Ved å kombinere transparente og dekkende farger kan kunstneren skape et stort spekter av fargevirkninger. Teknikken gir mulighet for både rene, grafiske flater og komplekse bilder med mange lag og nyanser.

Denne fleksibiliteten har gjort silketrykk viktig både innen kunstgrafikk, plakatkunst, illustrasjon, tekstiltrykk og industriell produksjon.

Reduksjonssilketrykk er en metode for å fremstille flerfargede trykk ved å bruke én og samme sjablong gjennom hele prosessen. Teknikken har samme grunnprinsipp som reduksjonsteknikk i tresnitt og linosnitt: Etter hvert fargelag endres trykkformen for å trykke en ny farge.

I silketrykk utføres dette ved at deler av sjablongen fjernes eller blokkeres etter hvert trykk. Den samme duken brukes derfor til alle fargene, og bildet bygges gradvis opp gjennom en serie trykkoperasjoner. De første lagene trykkes vanligvis med de største fargeflatene, mens stadig mer av sjablongen bearbeides for å legge til detaljer og nye farger.

Metoden krever nøyaktig planlegging fordi hvert inngrep i sjablongen påvirker alle senere fargelag. Når et område er åpnet eller lukket for et tidligere trykk, kan det ikke enkelt gjenskapes. Dette gjør reduksjonssilketrykk til en prosess der selve oppbyggingen og endringen av sjablongen blir en integrert del av den kunstneriske arbeidsmetoden.

Fordelen med teknikken er at den gjør det mulig å skape komplekse flerfargede arbeider med én enkelt trykkramme. Samtidig gir den en annen arbeidsflyt enn tradisjonelt flerfarget silketrykk med separate sjablonger, der hver farge kan justeres eller trykkes uavhengig av de andre. Reduksjonssilketrykk brukes derfor ofte av kunstnere som ønsker en tett kontrollert, men samtidig prosessbasert utvikling av bildet.

Sjablonger brukes ikke bare som grunnlag for selvstendige sjablongtrykk. De fungerer også som et viktig arbeidsverktøy i mange andre grafiske teknikker, der de brukes til å kontrollere hvor trykkfargen kan påføres eller hvor en trykkflate skal beskyttes.

En sjablong kan for eksempel brukes til å maskere bort deler av en trykkplate under en trykkeprosess, slik at enkelte områder ikke mottar farge. Den kan også brukes til å tilføre ekstra fargelag etter at et motiv er trykket med en annen teknikk.

Innen dyptrykk, høytrykk og litografi kan sjablonger brukes for å bygge opp flere farger, beskytte bestemte områder eller kombinere ulike grafiske metoder i samme verk. En kunstner kan for eksempel trykke et motiv i litografi eller dyptrykk og deretter legge til fargeflater gjennom silketrykk.

Sjablongen fungerer dermed ikke bare som en egen grafisk metode, men også som et universelt hjelpemiddel som kan integreres i mange ulike trykkeprosesser.

Sjablongtrykk har også hatt stor betydning utenfor kunstgrafikken og brukes i en rekke industrielle og kommersielle sammenhenger. Prinsippet om å presse farge eller materiale gjennom åpne områder i en maske gjør teknikken egnet for trykking på mange ulike overflater og materialer.

Innen tekstilindustrien brukes silketrykk til dekorering av klær, tekstiler og mønstrede materialer. Teknikken egner seg spesielt godt fordi trykkfargen kan tilpasses ulike underlag og gi både tynne fargelag og kraftige, dekkende overflater. Den brukes også i produksjon av plakater, emballasje, skilt og grafiske produkter.

Silketrykk har dessuten fått en viktig rolle i elektronikkindustrien, der svært presise sjablonger brukes til å påføre loddepasta på kretskort, og til fremstilling av ledende mønstre, solceller og andre tekniske komponenter. Her kombineres prinsippet fra tradisjonelt silketrykk med avanserte materialer og automatiserte produksjonsprosesser.

Også innen industriell dekorasjon brukes sjablongbaserte metoder til å påføre farger, belegg og funksjonelle lag på glass, keramikk, plast og metall. Selv om arbeidsmetodene ofte er automatiserte, bygger de på det samme grunnleggende prinsippet som kunstnerisk silketrykk: at en kontrollert åpning i en sjablong bestemmer hvor materialet kan passere.

Sjablongtrykk utvikler seg fortsatt, og moderne teknologi har blitt en naturlig del av arbeidsprosessen. Digitale arbeidsfiler brukes ofte til å fremstille filmer for eksponering av silketrykksjablonger, og datastyrte skjæremaskiner og laserbaserte metoder gjør det mulig å produsere sjablonger med svært høy presisjon.

Samtidig bygger teknikken fortsatt på det samme grunnleggende prinsippet som de tidligste sjablongene: at et bilde skapes ved å kontrollere hvor fargen kan passere.

Sjablongtrykk representerer derfor et møte mellom enkelhet og teknologisk presisjon – fra håndskårne sjablonger til avansert serigrafi – og viser hvordan et grunnleggende grafisk prinsipp fortsatt gir store kunstneriske muligheter i samtidskunsten.