Signering og nummerering av originalgrafikk

Originalgrafikk skiller seg fra reproduksjoner ved at hvert eksemplar i et opplag er en del av det originale kunstverket. For å dokumentere verkets autentisitet, opplag og kunstnerens godkjenning brukes det en etablert praksis med signering, nummerering og andre opplysninger under bildet.

Opplysningene under et grafisk blad gir informasjon om verkets identitet, opplag og kunstnerens bekreftelse av verket. Selv om det finnes variasjoner mellom kunstnere og tradisjoner, brukes det ofte en standardisert plassering og en rekke etablerte forkortelser.

Opplysningene under et grafisk blad skrives vanligvis med blyant direkte på papiret. Blyant har tradisjonelt vært foretrukket fordi den er stabil over tid, ikke trenger inn i papiret på samme måte som blekk, og kan skilles fra trykket som en egen dokumenterende del av verket.

Det skal ikke brukes skriveutstyr eller materialer som ikke er aldringsbestandige. Blekk, tusj eller andre pigmenter som kan falme, misfarges eller brytes ned over tid kan redusere verkets dokumentasjonsverdi og i verste fall skade papiret. For originalgrafikk, som ofte er laget for å bevares i mange generasjoner, er valg av stabile materialer en viktig del av den profesjonelle håndteringen av verket.

På tradisjonelle grafiske blad er opplysningene under motivet ofte plassert etter en etablert praksis.

Nummereringen av opplaget, og eventuelle tilleggsopplysninger som trykketeknikk eller andre merknader, plasseres vanligvis til venstre under bildet. Tittelen på verket står ofte midtstilt, mens kunstnerens signatur plasseres til høyre. Dersom årstall angis, står dette som regel sammen med signaturen, ofte etter signaturen eller like ved siden av den.

Denne plasseringen er ikke en absolutt regel, og kunstnere kan velge andre løsninger. Likevel er denne oppstillingen svært utbredt og gjør det enkelt å lese informasjonen om verket: opplag og tekniske opplysninger til venstre, verkets tittel i midten, og kunstnerens bekreftelse av verket til høyre.

Originalgrafikk fremstilles vanligvis i begrensede opplag. Nummereringen angir både hvilket eksemplar det enkelte trykket er, og hvor mange eksemplarer som totalt er produsert.

Et eksempel er 17/42, som betyr at dette er eksemplar nummer 17 i et opplag på 42 trykk. Når opplaget er ferdig produsert, skal det ikke fremstilles flere eksemplarer i samme utgave.

I stedet for tradisjonell nummerering kan enkelte kunstnere angi opplaget med tekst, for eksempel «ett av førtito». Dette betyr at verket er ett av totalt 42 eksemplarer i opplaget. Teksten står normalt på alle trykkene i utgaven og angir dermed størrelsen på opplaget, ikke hvilket nummer det enkelte eksemplaret har.

Et åpent opplag innebærer at det ikke er fastsatt noen øvre grense for hvor mange eksemplarer som kan produseres. Slike trykk kan fortsatt være originalgrafikk dersom de er fremstilt som selvstendige grafiske verk gjennom kunstnerens egen prosess.

Åpne opplag har imidlertid vanligvis vesentlig lavere verdi enn begrensede opplag, fordi antallet eksemplarer ikke er kontrollert. Mangelen på en fast opplagsgrense gjør at sjeldenheten og samlerverdien blir mindre.

Tittelen er en viktig del av identifikasjonen av et grafisk verk. Den angir kunstnerens navn på verket og skiller det fra andre arbeider i samme kunstnerskap eller serie.

Noen grafiske verk har en spesifikk tittel som brukes for hele opplaget, mens andre kan være uten tittel. I slike tilfeller brukes ofte betegnelser som «Uten tittel». Enkelte kunstnere benytter også beskrivende titler, arbeidsnavn eller nummererte titler som en del av verkets identitet.

For grafiske verk som inngår i serier, kan tittelen være knyttet til en overordnet seriebetegnelse, samtidig som hvert enkelt blad kan ha egne variasjoner eller betegnelser. Tittelen bidrar dermed til å dokumentere verkets sammenheng og plass i kunstnerens produksjon.

Sammen med kunstnerens signatur, teknikk og opplysninger om opplaget inngår tittelen i den samlede dokumentasjonen av det grafiske verket. Den er derfor ikke bare en beskrivende tekst, men en del av verkets identitet og autentisering.

Signaturen bekrefter at kunstneren godkjenner verket og opplaget. Et originalgrafisk trykk skal være signert av kunstneren direkte på arket, vanligvis som en del av den håndskrevne dokumentasjonen under bildet.

Signaturen er en del av autentiseringen av verket og viser at kunstneren tar ansvar for den endelige utgaven. Den dokumenterer sammenhengen mellom kunstneren, verket og det aktuelle opplaget.

Det er vanlig å angi hvilken grafisk teknikk som er brukt, særlig ved tradisjonelle trykketeknikker. Dette gir informasjon om hvordan verket er fremstilt og er en viktig del av dokumentasjonen.

Eksempler på teknikkangivelser er:

• tresnitt
• linosnitt
• etsning
• koldnål
• litografi
• serigrafi
• digital originalgrafikk / Digital Graphic Art (DGA)

Teknikkangivelsen kan også være mer spesifikk og angi kombinasjoner av metoder eller særskilte arbeidsprosesser.

I tillegg til ordinær nummerering brukes enkelte forkortelser for spesielle eksemplarer utenfor hovedopplaget.

EA – Épreuve d’artiste (kunstnerens eksemplar)
Kunstnerens egne eksemplarer av et opplag, vanligvis fremstilt i tillegg til det nummererte hovedopplaget.

HC – Hors commerce (ikke for salg)
Eksemplarer som opprinnelig var beregnet for kunstneren, trykkeren, gallerier eller andre formål, og ikke for ordinært salg.

PP – Printer’s Proof (trykkerens eksemplar)
Eksemplarer som tilhører trykkeren eller verkstedet som har produsert opplaget.

BAT – Bon à tirer (godkjent for trykking)
Det godkjente prøvetrykket som brukes som referanse for resten av opplaget.

V.E. – Variable Edition
Et opplag der hvert eksemplar varierer vesentlig innenfor samme serie.

TplA – Tiré par l’artiste (trykt av kunstneren)
Angir at kunstneren selv har utført trykkingen av verket. Betegnelsen brukes særlig i fransk og europeisk grafikktradisjon og viser til kunstnerens direkte deltakelse i selve trykkeprosessen.

E.T. – Eget trykk
Norsk betegnelse som brukes når kunstneren selv har trykt verket. Den tilsvarer i praksis den franske betegnelsen TplA.

Det finnes ingen absolutt internasjonal standard for hvor mange eksemplarer som kan produseres som EA, HC, PP eller lignende i tillegg til hovedopplaget. En vanlig retningslinje er likevel at slike tilleggseksemplarer samlet ikke bør overstige omtrent 10 % av hovedopplaget.

Noen ganger nummereres også slike tilleggseksemplarer separat, for eksempel HC 1/3 – HC 3/3. Da utgjør de en egen begrenset serie utenfor hovedopplaget.

Prinsippene for signering, nummerering og dokumentasjon gjelder for originalgrafikk uavhengig av hvilken teknikk som er brukt – fra tradisjonelle trykketeknikker til digitale grafiske prosesser.

Reproduksjoner av eksisterende kunstverk skal derimot ikke signeres og nummereres som originalgrafikk. En reproduksjon kan være av høy teknisk kvalitet og fremstilt i et begrenset antall eksemplarer, men den gjengir da et allerede eksisterende verk og er ikke et nytt originalgrafisk arbeid.

Det forekommer likevel at reproduksjoner presenteres som «grafikk» eller «trykk» og utstyres med signatur og nummerering. Signatur og begrenset opplag alene er derfor ikke tilstrekkelig for å definere et verk som originalgrafikk.

Det avgjørende er om den grafiske prosessen er en del av kunstverkets skapelse, eller om trykkprosessen kun brukes til å gjengi et verk som allerede eksisterer. Originalgrafikk handler derfor ikke bare om hvordan et bilde er fremstilt, men om forholdet mellom kunstnerens skapende prosess, den grafiske metoden og det ferdige verket.