Litografi

Litografi er en plantrykksteknikk der motivet skapes uten at trykkformen får opphøyde eller nedsenkede områder. Både de trykkende og de ikke-trykkende områdene ligger på samme nivå, og bildet oppstår gjennom forskjeller i overflatens evne til å ta opp fett og vann.

Navnet litografi kommer fra gresk: lithos (stein) og graphein (å skrive eller tegne), og betyr «steinskrift». Betegnelsen viser til den opprinnelige formen for teknikken, der en kalkstein ble brukt som trykkform. Når bildet faktisk trykkes fra en stein, brukes også betegnelsene stentrykk eller steintrykk. Litografi fra metallplate bygger på samme prinsipp, men omtales vanligvis som metallplatelitografi eller bare litografi.

Litografi ble utviklet av den tyske dramatikeren og oppfinneren Alois Senefelder i 1797/98. Senefelder søkte etter en rimelig metode for å mangfoldiggjøre egne skuespillmanuskripter og noter. Gjennom sine eksperimenter oppdaget han at forskjellen mellom fettbehandlede og vannholdige områder på en plan overflate kunne utnyttes til å styre hvor trykkfargen festet seg. Dette gjorde det mulig å utvikle en ny trykkeprosess der et motiv kunne overføres fra en plan trykkform uten at bildet måtte skjæres inn, graveres eller bygges opp som en relieffstruktur. Oppdagelsen la grunnlaget for litografiet, en grafisk metode der kjemiske egenskaper i overflaten erstattet de mekaniske forskjellene mellom opphøyde og nedsenkede trykkflater som kjennetegnet eldre trykkteknikker.

Teknikken fikk stor betydning både innen kunstgrafikk, illustrasjon, kartproduksjon og kommersielt trykk. Den gjorde det mulig å arbeide direkte på trykkformen med en frihet som skilte seg fra eldre høytrykk- og dyptrykksteknikker.

En litografisk trykkform består av en plan overflate som er behandlet slik at enkelte områder tar opp fettbasert trykkfarge, mens andre områder holder på vann og avviser fargen.

Motivet tegnes eller overføres med et fettbasert materiale, for eksempel litografisk stift, tusj eller andre fettholdige medier. Etter kjemisk behandling blir de tegnede områdene gjort mottakelige for trykkfarge, mens resten av overflaten får evne til å holde på vann.

Under trykking fuktes platen først med vann. Vannet legger seg på de områdene som ikke skal trykke. Når fettholdig trykkfarge valses over platen, fester den seg bare til de fettbehandlede delene av motivet.

Papiret presses deretter mot trykkformen, og fargen overføres til arket. I motsetning til dyptrykk og høytrykk oppstår bildet derfor ikke gjennom en fysisk struktur i platen, men gjennom en kjemisk forskjell i overflatens egenskaper.

Den opprinnelige formen for litografi er stentrykk, der trykkformen består av en kalkstein. Tradisjonelt ble det brukt tette, finkornede kalksteiner, særlig fra Solnhofen i Bayern, som gir en jevn overflate egnet for detaljert arbeid.

Steinen bearbeides først slik at overflaten får riktig struktur og kan ta imot tegningen. Kunstneren eller trykkeren arbeider deretter direkte på steinen med fettbaserte materialer. Etter kjemisk behandling fungerer steinen som en litografisk trykkform.

Stentrykk har flere tekniske særtrekk:

• Steinen gir en svært jevn arbeidsflate som kan gjengi fine linjer og subtile valører.
• Motivet kan bygges opp gjennom tegning, flater, penselarbeid og tonale overganger.
• Trykkformen kan brukes til flere eksemplarer og deretter slipes ned for gjenbruk.

Ved fargelitografi brukes vanligvis flere steiner, der hver stein representerer én farge eller ett fargelag. Nøyaktig registrering mellom steinene er nødvendig for at fargene skal bygge opp det ferdige bildet.

Selv om litografi opprinnelig ble utviklet med kalkstein som trykkform, ble metallplater etter hvert tatt i bruk som alternativ. Særlig aluminium ble viktig, men også andre metaller har vært brukt.

Metallplatelitografi bygger på det samme grunnleggende prinsippet som stentrykk: Motivet og de ikke-trykkende områdene ligger på samme nivå, og bildet skapes gjennom forskjeller i hvordan overflaten reagerer på vann og fett. Trykkplaten behandles slik at de områdene som skal gjengi motivet, tar opp fettholdig trykkfarge, mens resten av platen holder på vann og avviser fargen.

Overgangen fra stein til metallplate ga flere praktiske fordeler. Kalkstein er tungt og vanskelig å håndtere, særlig i større formater. Metallplater er langt lettere, mer robuste og kan fremstilles med jevn kvalitet. De kan også bøyes og festes rundt sylindriske valser, noe som gjør dem egnet for bruk i roterende trykkpresser.

Muligheten til å spenne opp metallplater på valser var avgjørende for utviklingen av moderne hurtiggående trykkmaskiner. I stedet for at en flat trykkform beveges frem og tilbake mot papiret, kan en roterende sylinder føre trykkplaten kontinuerlig gjennom maskinen. Dette muliggjør svært høy trykkehastighet og effektiv masseproduksjon.

Denne utviklingen var en viktig forutsetning for overgangen fra tradisjonell steinlitografi til industriell litografi og senere offsettrykk. Samtidig beholdt kunstgrafikken metallplatelitografien som en selvstendig teknikk, fordi den gir mange av de samme kunstneriske mulighetene som stentrykk, men med andre praktiske egenskaper.

Offset bygger på det samme grunnprinsippet som litografi, men bildet overføres ikke direkte fra trykkformen til papiret.

Teknikken ble opprinnelig utviklet for å løse problemet med trykking på materialer som ikke egnet seg for direkte trykk fra en hard trykkform. Særlig ved trykking på metallplater og andre stive materialer var det vanskelig å oppnå jevn kontakt mellom trykkform og overflate.

Løsningen var å bruke en elastisk gummiduk som mellomledd. Bildet overføres først fra trykkplaten til gummiduken, og deretter fra gummiduken til materialet som skal trykkes.

Etter hvert ble det oppdaget at denne metoden også ga svært gode resultater på papir. Offset utviklet seg derfor til den dominerende industrielle metoden for produksjon av aviser, bøker, magasiner og andre trykksaker.

En teknisk forskjell mellom direkte litografi og offset er hvordan speilvendingen fungerer:

• Ved direkte litografisk trykk er motivet speilvendt på trykkformen for å bli riktig vei på papiret.
• Ved offset overføres motivet først til gummiduken og deretter videre til papiret. Denne ekstra overføringen gir en ny speilvending, slik at det ferdige trykket blir rettvendt i forhold til motivet på trykkplaten.

Selv om offset vanligvis ikke omtales som litografi i daglig bruk, bygger teknikken fortsatt på de samme litografiske prinsippene som ble utviklet av Senefelder.

Fargelitografi bygger på samme prinsipp som svart-hvitt-litografi, men krever flere trykkformer. Hver stein eller metallplate brukes vanligvis til én farge eller ett fargelag.

Fargene trykkes etter hverandre med nøyaktig registrering. Ved å kombinere transparente fargelag kan man oppnå et stort spekter av farger og valører.

Historisk ble fargelitografi særlig viktig for plakater, illustrasjoner og reproduksjon av bilder før fotografiske og digitale metoder overtok mange av disse funksjonene.

Litografi brukes fortsatt som kunstnerisk teknikk, samtidig som prinsippene videreføres i moderne produksjonsteknologi.

Digitale arbeidsprosesser kan inngå i fremstillingen av litografiske trykkformer, for eksempel gjennom produksjon av filmer, lysfølsomme plater eller digitale arbeidsfiler som brukes som grunnlag for en fysisk trykkform.

Bruk av moderne teknologi endrer ikke nødvendigvis verkets grafiske karakter. Dersom kunstneren utvikler trykkformen og trykkeprosessen som en del av den skapende prosessen, kan resultatet fortsatt være originalgrafikk.

Litografi representerer derfor et møte mellom kjemi, materialkunnskap og grafisk håndverk – fra de første steintrykkene på slutten av 1700-tallet til dagens kombinasjon av tradisjonelle metoder og moderne teknologi.