Høytrykk

Høytrykk, også kalt reliefftrykk, er en av de eldste grafiske trykketeknikkene. Felles for alle høytrykksteknikker er at de delene av trykkformen som skal overføre farge, ligger høyere enn områdene rundt. De nedskårne eller lavere områdene tar ikke opp farge og overfører derfor ikke trykk til papiret.

I høytrykk skapes motivet ved at trykkformen enten bearbeides gjennom at materiale fjernes, eller ved at en relieffflate bygges opp av separate elementer. I tresnitt, trestikk og linosnitt skjærer kunstneren bort de områdene som ikke skal trykke, mens de gjenværende opphøyde flatene bærer fargen. I metallrelieff kan trykkformen både bearbeides direkte i metall eller bygges opp av sammenføyde metallkomponenter.

Under trykkingen påføres farge på de opphøyde delene av trykkformen, som deretter presses mot papir eller andre materialer. I motsetning til dyptrykk, der fargen ligger i fordypninger i platen, ligger fargen i høytrykk på overflaten av de delene som står i relieff. Dette gir teknikken et tydelig og direkte uttrykk, ofte med markante linjer, kontraster og synlige spor etter verktøy og arbeidsprosess.

Høytrykk omfatter både kunstneriske teknikker som tresnitt, japansk fargetresnitt, trestikk, linosnitt og metallrelieff, samt hybride teknikker som kollografi, der høytrykk kombineres med elementer fra dyptrykk, og historiske trykkmetoder som boktrykk, der ferdige typer og andre relieffelementer brukes til å bygge opp en trykkform.

Det grunnleggende prinsippet i høytrykk er at kunstneren arbeider bort det som ikke skal trykkes. Motivet oppstår gjennom forholdet mellom de opphøyde områdene som bærer fargen, og de utskårne områdene som forblir uten trykk.

Trykkformen kan bearbeides direkte med kniver, huljern, gravørverktøy eller andre redskaper. Materialet som fjernes, bestemmer hvor papiret forblir hvitt, mens de gjenværende flatene danner bildet.

I mange høytrykksteknikker må kunstneren tenke i motsatt retning av det ferdige trykket. Når områder skjæres bort fra en plate, vil de ikke vises som linjer eller former i det ferdige bildet, men som områder uten trykk. I teknikker der trykkformen bygges opp av separate elementer, som boktrykk og enkelte former for metallrelieff, arbeides bildet derimot gjennom konstruksjon av den trykkende flaten.

Ulike materialer og arbeidsmetoder gir store variasjoner i uttrykket. Treets struktur, verktøyets bevegelser og måten platen bearbeides på blir ofte en synlig del av det ferdige kunstverket.

Tresnitt er en av de eldste formene for kunstnerisk høytrykk. Teknikken bygger på at motivet skjæres inn i en treplate, vanligvis langs treets fiberretning. De områdene som skal forbli hvite eller uten farge i trykket, fjernes med kniver, huljern eller andre verktøy, mens de opphøyde områdene beholder trykkfargen og overfører motivet til papiret.

Tresnitt gir et direkte og karakteristisk uttrykk der treets struktur, verktøyspor og kunstnerens arbeidsprosess ofte blir en synlig del av bildet. Teknikken egner seg spesielt godt til tydelige linjer, sterke kontraster og forenklede former, men kan også brukes til svært detaljerte og komplekse uttrykk.

Tresnitt har en lang historie i både Asia og Europa. I Europa fikk teknikken stor betydning fra middelalderen og fremover, blant annet for illustrerte bøker, religiøse bilder og grafiske reproduksjoner. På 1500-tallet utviklet kunstnere som Albrecht Dürer tresnittet til en høyt raffinert kunstform med stor detaljrikdom og teknisk presisjon.

Ved fargetresnitt brukes ofte flere trykkplater, der hver plate representerer én farge eller fargegruppe. Hver plate trykkes separat, og fargene bygges gradvis opp gjennom nøyaktig registrering mellom de ulike trykkformene.

En annen metode er puslespillteknikken, der en enkelt treplate deles opp i separate deler som kan farges individuelt og settes sammen igjen før trykking. De ulike delene fungerer som separate trykkelementer, og kunstneren kan kombinere farger og former på en fleksibel måte. Teknikken gjør det mulig å skape flerfargede trykk fra én plate, men krever presis planlegging og nøyaktig montering av delene.

Reduksjonsteknikken bygger også på bruk av én enkelt treplate, men her beholdes platen samlet gjennom hele prosessen. Etter hvert fargelag skjærer kunstneren bort nye deler av platen før neste farge trykkes. Platen reduseres gradvis, og de tidligere stadiene kan derfor ikke gjenskapes. Teknikken krever nøye planlegging fordi hvert inngrep i platen påvirker alle senere trykk.

Både puslespillteknikk og reduksjonsteknikk viser hvordan fargetresnitt kan utvikles langt utover tradisjonelle svart-hvitt-trykk. I disse metodene blir selve oppbyggingen og bearbeidingen av trykkformen en integrert del av den kunstneriske prosessen.

Selv om tresnitt deler noen grunnleggende prinsipper med mokuhanga (japansk tresnitt), har de ulike tradisjonene utviklet forskjellige materialer, arbeidsmetoder og uttrykk. Vestlig tresnitt har ofte vært knyttet til kraftige kontraster og direkte bearbeiding av platen, mens mokuhanga tradisjonelt bygger på vannbaserte farger, flere treplater og et mer lagdelt og nyansert fargeuttrykk.

Mokuhanga er den tradisjonelle japanske formen for tresnitt og representerer en egen utvikling innen høytrykk. Teknikken skiller seg på flere viktige områder fra den europeiske tresnitttradisjonen.

Mokuhanga utviklet seg i Japan fra 1600-tallet og nådde sitt høydepunkt på 1700- og 1800-tallet gjennom kunstnere innen ukiyo-e-tradisjonen. I motsetning til mange europeiske tresnitt, der én plate ofte brukes til hele motivet, bygges japanske fargetresnitt vanligvis opp av flere treplater – én for hver farge.

En viktig forskjell er også bruken av vannbaserte pigmenter i stedet for de oljebaserte trykkfargene som senere ble vanlige i europeisk grafikk. Fargene påføres treplaten og bearbeides slik at de kan trykkes for hånd på fuktet papir uten bruk av en mekanisk presse. Teknikken kjennetegnes av transparente fargelag, myke overganger og svært presis registrering mellom de ulike platene.

Tradisjonelt var mokuhanga et samarbeid mellom flere spesialister: kunstneren som utformet motivet (eshi), treskjæreren som bearbeidet trykkplatene (horishi), og trykkeren som laget de ferdige avtrykkene (surishi). Denne arbeidsdelingen skilte seg fra den europeiske tradisjonen, der kunstneren ofte selv bearbeidet trykkformen.

Mokuhanga fikk stor innflytelse på europeisk kunst på slutten av 1800-tallet, særlig innen impresjonismen og modernismen. Kunstnere lot seg inspirere av de flate fargefeltene, uvanlige perspektivene, asymmetriske komposisjonene og den sterke vektleggingen av linje og flate.

Trestikk er en videreutvikling av tresnitt der trykkformen fremstilles av treets endeved, i stedet for langs treets fiberretning. Ved å bruke et hardt trestykke, ofte buksbom, som er skåret på tvers av veden, får kunstneren en jevnere og tettere arbeidsflate enn i tradisjonelt tresnitt.

Den harde overflaten gjør det mulig å arbeide med svært fine gravørverktøy, som stikkel og små huljern, og skape ekstremt detaljerte linjer, punkter og strukturer. I motsetning til tresnittets ofte tydelige og kraftige uttrykk, kan trestikk gi svært presise overganger mellom lys og mørke og et bredt spekter av valører.

Teknikken bygger på samme høytrykksprinsipp som andre reliefftrykk: De områdene som skal trykke, står igjen som opphøyde flater, mens områdene som skal forbli uten farge, fjernes. På grunn av den harde treflaten kan kunstneren arbeide med et stort antall små snitt og punktmarkeringer, noe som gir mulighet for svært detaljerte bilder.

Trestikk utviklet seg særlig i Europa på 1700- og 1800-tallet og fikk stor betydning for illustrasjoner i bøker, aviser og vitenskapelige publikasjoner. Teknikken ble mye brukt til reproduksjon av tegninger, malerier og fotografiske motiver før moderne reproduksjonsteknikker overtok.

I motsetning til kobberstikk, der linjene graveres ned i en metallplate og trykkes som dyptrykk, beholdes trestikkets linjer som opphøyde relieffelementer. Dette gjorde teknikken spesielt verdifull i boktrykk, fordi trestikkplater kunne settes sammen med bevegelige typer og trykkes samtidig i samme presse.

På 1800-tallet ble trestikk en av de viktigste metodene for illustrert masseproduksjon. Teknikken gjorde det mulig å kombinere høy teknisk kvalitet med effektiv produksjon, og ble brukt i alt fra litterære verk og aviser til naturvitenskapelige illustrasjoner og leksikon.

Som selvstendig kunstnerisk teknikk har trestikk alltid vært mindre utbredt enn tresnitt, men har i moderne tid fått fornyet interesse blant kunstnere som ønsker å utforske detaljrikdom, tekstur og kontrasten mellom en presis arbeidsprosess og høytrykkets direkte uttrykk.

Linosnitt bygger på samme grunnprinsipp som tresnitt, men trykkformen er laget av linoleum i stedet for tre. Linoleum er et mykere og mer ensartet materiale enn tre, og gjør det mulig å skjære friere og mer direkte. Kunstneren kan arbeide med kniver, huljern og andre verktøy for å fjerne de områdene som ikke skal trykke, mens de gjenværende opphøyde flatene beholder fargen og overfører motivet til papiret.

Den mykere platen gjør at linosnitt ofte får et annet uttrykk enn tresnitt. Linjene kan bli mer organiske og spontane, og teknikken egner seg godt til tydelige former, sterke kontraster og grafiske komposisjoner. Samtidig gir materialet mulighet for detaljerte strukturer og en stor variasjon i overflate og tekstur.

Linosnitt ble særlig populært blant kunstnere på 1900-tallet og brukes fortsatt mye innen samtidskunst, illustrasjon og kunstutdanning. Teknikken ble tatt i bruk av mange modernistiske kunstnere fordi den ga mulighet for et direkte og eksperimentelt uttrykk, samtidig som den var tilgjengelig og relativt enkel å bearbeide sammenlignet med tre.

Ved fargelinosnitt brukes ofte flere trykkplater, der hver plate representerer én farge eller ett fargelag. Fargene bygges gradvis opp gjennom nøyaktig registrering mellom platene, på samme måte som i fargetresnitt.

En mye brukt metode ved fargelinosnitt er reduksjonsteknikken. Her brukes én og samme linoleumplate gjennom hele trykkeprosessen. Etter hvert fargelag skjærer kunstneren bort nye deler av platen før neste farge trykkes. Platen reduseres gradvis, og tidligere stadier kan derfor ikke gjenskapes. Teknikken krever nøye planlegging fordi hvert inngrep i platen bestemmer hvilke områder som kan trykkes i de senere lagene.

Linosnitt gir derfor kunstneren mulighet til å arbeide både spontant og strukturert. Kombinasjonen av det myke materialet, tydelige relieffstrukturer og mulighetene innen flerfargetrykk gjør teknikken til et levende medium i samtidsgrafikken.

Metallrelieff er en høytrykksteknikk der motivet fremstilles som en opphøyd trykkflate i metall. I motsetning til dyptrykk, der motivet består av fordypninger som holder på trykkfargen, er det de hevede delene av metallrelieffet som overfører fargen til papiret.

Trykkformen kan fremstilles på flere måter. Motivet kan bearbeides direkte i en metallplate ved at deler av overflaten fjernes, eller trykkformen kan bygges opp av separate metallbiter som festes til en underliggende plate, for eksempel ved lodding eller liming. På denne måten kan ulike høyder, former og strukturer kombineres til en samlet relieffflate.

Metallrelieff kan også fremstilles gjennom kjemiske prosesser, der deler av en metallplate beskyttes mens andre områder etses bort for å skape en opphøyd trykkform. Slike metallformer har blant annet vært brukt som klisjeer i boktrykk, der tekst, illustrasjoner, ornamenter og andre grafiske elementer kunne produseres som høytrykksformer.

Teknikken har vært brukt både i kunstnerisk grafikk og i industriell trykkproduksjon. Metallrelieff gir mulighet for fine detaljer, lang holdbarhet og kombinasjon med andre høytrykkselementer, og viser hvordan høytrykk kan bygges opp både gjennom utskjæring og konstruksjon.

I moderne grafikk kan metallrelieff også kombineres med digitale arbeidsprosesser, for eksempel ved fremstilling av trykkformer gjennom fotopolymer, kjemisk bearbeiding eller lasergravering.

Kollografi er en grafisk teknikk der trykkformen bygges opp av ulike materialer som limes eller festes på en plate. Navnet kommer fra gresk kolla (lim) og graphein (å skrive/tegne), og viser til at bildet skapes gjennom  en sammensatt trykkflate.

Teknikken kombinerer ofte prinsipper fra både høytrykk og dyptrykk. Opphøyde strukturer på platen kan overføre farge som i høytrykk, mens fordypninger og porøse materialer kan holde på trykksverte på samme måte som i dyptrykk.

Trykkformen kan bygges opp av mange forskjellige materialer, som tekstiler, papir, tråd, tre, sand, plast eller andre strukturerte overflater. Materialenes egen tekstur blir en del av uttrykket, og gir store muligheter for eksperimentering med overflate, lys og valører.

Ved trykking kan platen enten farges inn som en høytrykksform, bearbeides som en dyptrykksplate, eller kombineres med begge metoder. Kollografi gir derfor et stort spenn av uttrykk – fra tydelige relieffstrukturer til myke toner og komplekse overflater.

Kollografi ble særlig utviklet og tatt i bruk av kunstnere på 1900-tallet og brukes fortsatt mye i samtidsgrafikk. Teknikken er tilgjengelig og eksperimentell, samtidig som den bygger på de grunnleggende prinsippene som har formet grafikken gjennom flere hundre år.

Boktrykk er en høytrykksteknikk der teksten og bildene bygges opp av opphøyde elementer som overfører trykkfarge til papiret. I motsetning til kunstneriske høytrykksteknikker som tresnitt og linosnitt, der kunstneren vanligvis bearbeider en plate for å skape et motiv, bygges trykkformen i boktrykk ofte opp av separate deler som settes sammen før trykking.

Bruk av løse typer, der enkeltstående bokstaver kan kombineres og gjenbrukes, er kjent fra Asia flere hundre år før europeisk boktrykk. I Kina ble bevegelige typer utviklet allerede på 1000-tallet. I Europa fikk boktrykk sitt gjennombrudd på 1400-tallet gjennom utviklingen av den mekaniske trykkpressen og det typografiske systemet knyttet til Johannes Gutenberg.

I boktrykk fremstilles trykkformen av opphøyde elementer som kan bestå av løse typer, ornamenter, linjer, rammer og ulike former for bildeelementer. Alle deler av trykkformen må stå i samme høyde slik at de kan trykkes samtidig. Dette gjorde det mulig å produsere store mengder tekst og illustrasjoner på en effektiv måte.

For illustrasjoner ble trestikk en særlig viktig teknikk. Fordi trestikkplater er en høytrykksform, kunne de settes sammen med bevegelige typer i samme trykkform og trykkes samtidig i boktrykkpressen. Dette gjorde det mulig å kombinere tekst og detaljerte bilder i bøker, aviser og tidsskrifter.

På 1800-tallet, da illustrerte aviser og magasiner fikk stor utbredelse, ble trestikk brukt til å produsere store mengder bilder på kort tid. For å effektivisere arbeidet kunne én stor illustrasjon deles opp i flere mindre deler, der flere treskjærere arbeidet samtidig på hver sin del av motivet. Delene ble deretter satt sammen til én komplett trykkform. Denne arbeidsdelingen gjorde det mulig å ferdigstille kompliserte illustrasjoner raskt nok til å inngå i periodiske publikasjoner.

Boktrykk fikk avgjørende betydning for spredningen av kunnskap, litteratur, nyheter og bilder. Selv om teknikken i stor grad er erstattet av digitale produksjonsmetoder, brukes boktrykk fortsatt av kunstnere, designere og trykkere som ønsker å arbeide med den taktile kvaliteten, materialiteten og det direkte uttrykket som kjennetegner reliefftrykk.

Som høytrykksteknikk viser boktrykk også et viktig fellestrekk med andre grafiske metoder: Bildet eller teksten oppstår ikke bare gjennom selve avtrykket, men gjennom den fysiske oppbyggingen av trykkformen.

Høytrykk utvikler seg fortsatt, og mange kunstnere kombinerer tradisjonelle metoder med moderne teknologi.

Nye materialer som fotopolymerplater kan brukes som alternativer til tre, linoleum og metall, og digitale arbeidsprosesser kan inngå i fremstillingen av trykkformer. Digitale filer kan for eksempel brukes til eksponering av fotopolymerplater eller til styring av lasergravering.

Slike hjelpemidler endrer ikke nødvendigvis teknikkens karakter. Dersom kunstneren utvikler trykkformen som en del av den skapende prosessen, kan resultatet fortsatt være originalgrafikk.

Høytrykk er derfor både en historisk håndverksteknikk og et levende samtidsmedium. Fra tresnittets kraftfulle linjer til boktrykkets presise typografi viser teknikken hvordan kunst, håndverk og teknologi kan møtes gjennom trykkprosessen.