Landeskogens historie

Landeskogen ble planlagt og oppført i en periode da tuberkulose var en alvorlig samfunnsutfordring i Norge. Allerede i 1900 innførte Norge en egen tuberkuloselov, som var blant de første lovverkene i verden rettet mot bekjempelse av sykdommen. Loven la grunnlaget for en mer systematisk offentlig innsats med forebygging, behandling og etablering av institusjoner for tuberkuløse pasienter.

Som en del av denne nasjonale satsingen ble Landeskogen etablert som det første statsfinansierte sanatoriet i Norge. Staten ønsket gjennom slike tiltak å styrke behandlingstilbudet og sikre at pasienter fra ulike deler av landet fikk tilgang til moderne sanatoriebehandling.

Anlegget ble tegnet av arkitekt Kristian Hjalmar Biong, en av Norges fremtredende arkitekter i første halvdel av 1900-tallet. Biong utformet Landeskogen som et helhetlig sanatorieanlegg der bygninger, tekniske installasjoner og uteområder inngikk i en samlet plan. Arkitekturen bygget på datidens idealer for sanatorier, der lys, luft, hygiene og gode oppholdsforhold ble sett på som viktige deler av behandlingen. Oppføringen av det omfattende muranlegget ble ledet av murmester Gunerus Soot, som hadde ansvar for gjennomføringen av byggearbeidene.

Valget av sted bygget på datidens kunnskap om klima, natur og helse, der frisk luft, gode lysforhold og rolige omgivelser ble sett på som viktige faktorer i behandlingen. Plasseringen av Landeskogen var samtidig gjenstand for diskusjon. Mange sanatorier ble etablert i høyere områder, ofte rundt 500 meter over havet eller mer, fordi høyde og klima ble tillagt stor betydning. Landeskogen ligger lavere, omkring 250 meter over havet, men ble valgt på grunn av de samlede kvalitetene ved stedet: et gunstig lokalklima, gode solforhold, skjermet beliggenhet og nærhet til regionen det skulle betjene.

Da anlegget sto ferdig i 1916, var Landeskogen et moderne sanatorium, utformet etter tidens idealer om lys, luft, hvile og hygiene. Med hovedbygning, tekniske anlegg, tjenesteboliger og eget kraftverk var det et av de mest komplette institusjonsanleggene som ble oppført i Norge i denne perioden.

Da Landeskogen åpnet i 1916, tok sanatoriet imot pasienter fra Agder og Rogaland. Gjennom de neste 45 årene ble institusjonen en sentral del av den offentlige kampen mot tuberkulose og en viktig del av helsetilbudet i landsdelen. I perioden 1916–1961 fikk omkring 10 000 pasienter behandling ved Landeskogen.

Behandlingen bygget på datidens medisinske kunnskap, der hvile, frisk luft, god ernæring og regelmessige rutiner ble sett på som de viktigste virkemidlene. Pasientene hadde ofte lange opphold, og dagene fulgte et fast mønster med måltider, hvile, legevisitter og opphold på verandaer og uteområder. Arkitekturen var en aktiv del av behandlingen, med store vinduer, lyse rom og åpne verandaer som ga tilgang til dagslys og frisk luft gjennom store deler av året.

Landeskogen var samtidig et lite samfunn. Her arbeidet leger, sykepleiere, kontorpersonale, kjøkken- og vaskeriansatte, fyrbøtere, gartnere, vaktmestere og mange andre yrkesgrupper. Sammen med familiene som bodde i tjenesteboligene skapte de et levende institusjonsmiljø, der arbeid, bolig og dagligliv var tett knyttet sammen. For pasientene var oppholdet ikke bare medisinsk behandling, men også en hverdag preget av fellesskap, aktiviteter og håpet om å bli frisk.

Den 19. juli 1942 ble Landeskogen rammet av en omfattende brann som førte til store skader på hovedbygningen. Pasientene måtte evakueres, og mange ble sendt hjem eller overført til andre sanatorier. For å opprettholde et behandlingstilbud ble det opprettet et midlertidig sykehus ved Landbruksskulen i Bygland.

Brannen førte dermed til et brått avbrudd i den daglige driften, men ikke til slutten på Landeskogens virksomhet. Etter brannen ble det gjennomført en første fase av gjenoppbyggingen i 1942-44, slik at deler av sanatoriedriften kunne videreføres. Den siste del av gjenoppbyggingen ble fullført i perioden 1951-53.

Gjenoppbyggingen skjedde over flere år og under skiftende økonomiske og praktiske rammer. Resultatet ble en bygning som videreførte Landeskogens funksjon som behandlingssted, men som samtidig fikk et annet uttrykk enn det opprinnelige sanatoriet fra 1916. Brannen ble derfor både et dramatisk brudd og et viktig vendepunkt i stedets historie.

Gjennom sanatoriets levetid utviklet behandlingen av tuberkulose seg betydelig. Fra 1920- og 1930-årene ble ulike former for kollapsterapi og kirurgiske inngrep tatt i bruk for enkelte pasienter, som et supplement til den tradisjonelle sanatoriebehandlingen. Den største endringen kom imidlertid etter andre verdenskrig, da effektive tuberkulosemedisiner gjorde det mulig å behandle sykdommen langt mer effektivt. Etter hvert ble behovet for lange opphold ved sanatoriene mindre, og behandlingen kunne i økende grad skje ved sykehus og i pasientenes hjemkommuner.

Da sanatoriedriften ble avsluttet i 1961, var en epoke i norsk helsehistorie over. I nær et halvt århundre hadde Landeskogen vært et sted der tusenvis av mennesker fikk behandling, og der generasjoner av ansatte viet sitt arbeid til kampen mot tuberkulose. Bygningene sto imidlertid fortsatt godt rustet til å møte nye samfunnsoppgaver, og Landeskogens historie gikk inn i et nytt kapittel.

Da sanatoriedriften ble avviklet i 1961, fikk Landeskogen en ny rolle som hjem for mennesker med utviklingshemming. Fra 1962 ble institusjonen drevet av Diakonforbundet, som en avdeling under Nærlandsheimen på Jæren. På grunn av den store geografiske avstanden hadde Landeskogen en egen lokal bestyrer med ansvar for den daglige driften.

Institusjonen har gjennom perioden hatt ulike betegnelser, i takt med endringer i språkbruk og samfunnets forståelse: først «heim for åndssvake», senere «heim for evneveike», deretter «heim for psykisk utviklingshemmede». De ulike betegnelsene gjenspeiler utviklingen i både språk, menneskesyn og omsorgspolitikk gjennom andre halvdel av 1900-tallet.

I 1974 ble Landeskogen organisatorisk skilt fra Nærlandsheimen og etablert som en selvstendig institusjon, fortsatt med Diakonforbundet som driftsansvarlig. Senere overtok Aust-Agder fylkeskommune ansvaret for driften.

Landeskogen var i denne perioden både hjem, arbeidsplass og omsorgsmiljø for mange mennesker. På det meste bodde rundt 180 personer ved institusjonen, og virksomheten hadde omkring 90 ansatte. Institusjonen hadde egne avdelinger, verksteder, fellesarealer og et bredt spekter av faglige og praktiske funksjoner. For mange av beboerne var Landeskogen hjemmet gjennom store deler av livet, mens institusjonen samtidig var en betydelig arbeidsplass og en viktig del av lokalsamfunnet.

Allerede på 1980-tallet startet diskusjonen om framtiden til de store omsorgsinstitusjonene. Nye faglige og politiske strømninger la større vekt på integrering, mindre boenheter og tjenester nær den enkeltes hjemsted. Disse endringene førte til omfattende reformer i omsorgen for mennesker med utviklingshemming, og Landeskogens rolle som institusjon gikk gradvis mot slutten.

Da virksomheten ble avviklet i 1991, var enda en epoke i Landeskogens historie over. Igjen sto bygningene klare for en ny samfunnsoppgave – denne gangen som mottak for mennesker på flukt.

Etter at HVPU-institusjonen ble avviklet i 1991, fikk Landeskogen en ny funksjon som flyktningmottak. De tidligere pasient- og beboerrommene ble tatt i bruk på nytt, denne gangen som midlertidig bolig for mennesker som hadde kommet til Norge etter flukt fra krig og konflikter.

Flyktningmottaket ble imidlertid ikke en like fast og langvarig virksomhet som de tidligere institusjonene på Landeskogen. Driften gikk i perioder, med skiftende behov og flere runder med diskusjoner om hvordan de historiske bygningene skulle brukes videre.

I 1998 overtok Bygland kommune eiendommen, og spørsmålet om framtidig bruk av Landeskogen ble enda mer aktuelt. Kommunen måtte forholde seg til et stort historisk anlegg med betydelige drifts- og vedlikeholdsbehov, samtidig som det var ønskelig å finne en ny samfunnsnyttig funksjon for bygningene.

Som flyktningmottak ble Landeskogen igjen et sted der mennesker bodde over lengre tid, men med en helt annen bakgrunn enn tidligere generasjoner av beboere. De historiske rommene og fellesarealene fikk nye historier knyttet til seg, og stedet ble et møtepunkt mellom mennesker med ulike språk, kulturer og livserfaringer.

Da mottaksdriften etter hvert ble avsluttet, sto Landeskogen overfor sitt største veivalg siden institusjonsdriften startet. Etter nesten 90 år med kontinuerlig bruk som sanatorium, omsorgsinstitusjon og mottak, var spørsmålet ikke lenger bare hvilken virksomhet bygningene skulle romme, men om de i det hele tatt skulle bevares.

Allerede på 1980-tallet startet diskusjonen om framtiden til Landeskogen. Samfunnets syn på store institusjoner var i endring, og nye tanker om integrering, mindre boformer og tjenester nærmere den enkeltes hjemsted utfordret den tradisjonelle institusjonsmodellen.

Da HVPU-institusjonen ble avviklet i 1991, måtte Landeskogen finne en ny rolle. Flyktningmottaket som ble etablert fra 1992, ga bygningene en ny funksjon, men driften var periodevis og preget av skiftende behov. Samtidig fortsatte diskusjonene om hvordan det store historiske anlegget skulle brukes videre.

Da Bygland kommune overtok eiendommen i 1998, ble spørsmålet om framtidig bruk ytterligere aktualisert. Kommunen overtok ansvaret for et omfattende bygningsanlegg med store historiske verdier, men også betydelige utfordringer knyttet til drift, vedlikehold og bruk.

I 2009 vedtok Bygland kommune å rive hovedbygningen på Landeskogen. Vedtaket innebar en alvorlig fare for at den mest sentrale delen av det historiske sanatorieanlegget skulle gå tapt. Hovedbygningen var ikke bare den største bygningen på området, men også selve symbolet på Landeskogens historie gjennom nesten hundre år.

Rivingen ble imidlertid ikke gjennomført. I stedet fortsatte arbeidet med å finne nye muligheter for bruk av eiendommen. I 2010 fikk Landeskogen en ny funksjon gjennom etableringen av Landeskogen Peace Center, og bygningene ble igjen tatt i bruk til en samfunnsrettet virksomhet.

Perioden fra 1980-tallet til 2010 representerer et avgjørende vendepunkt i Landeskogens historie. Etter nesten hundre år med kontinuerlig institusjonsdrift var framtiden usikker, men de historiske bygningene ble bevart og kunne gå inn i en ny fase.

I 2010 fikk Landeskogen en ny funksjon gjennom etableringen av Landeskogen Peace Center. Etter flere år med usikkerhet rundt anleggets framtid ble de historiske bygningene igjen fylt med aktivitet og mennesker.

Landeskogen Peace Center videreførte på mange måter en lang tradisjon på Landeskogen som møteplass. Gjennom kurs, arrangementer, internasjonalt samarbeid og ulike aktiviteter fikk stedet en ny samfunnsrolle, samtidig som de historiske bygningene ble tatt vare på og holdt i bruk.

I deler av perioden ble også andre aktiviteter prøvd ut på eiendommen, blant annet en  elgpark. Dette viser hvordan Landeskogen fortsatte å være et sted i utvikling, der ulike ideer om bruk ble utforsket.

Fra 2020 ble mye av aktiviteten redusert som følge av koronapandemien og begrensninger på reiser og internasjonal virksomhet. Det fikk en særlig historisk betydning på Landeskogen: Et anlegg som opprinnelig ble bygget som et svar på en alvorlig og smittsom sykdom, ble selv påvirket av konsekvensene av en ny global helsekrise. På samme måte som under sanatorietiden viste pandemien hvordan sykdom kan påvirke samfunn, møteplasser og menneskers mulighet til å samles.

Da kommunen i 2025 fikk tilbud om å kjøpe eiendommen tilbake, ble der igjen en diskusjon om hvilken framtid Landeskogen skulle få. Bygland kommune inviterte til en konseptkonkurranse for å finne nye ideer til videre bruk av det historiske anlegget.

Denne prosessen ledet fram til neste kapittel i Landeskogens historie: etableringen av Landeskogen Kunstsanatorium.