Landeskogens arkitektur

Landeskogen Kunstsanatorium er et historisk bygningsmiljø der arkitektur, funksjon og landskap er tett knyttet sammen. Anlegget ble oppført i perioden 1912–1916 som Norges første statsfinansierte tuberkulosesanatorium, og ble utformet etter datidens idealer for lys, luft, hygiene og gode oppholdsforhold.

Arkitekturen skulle ikke bare gi plass til behandling og drift, men også skape omgivelser som støttet pasientenes hvile og rekonvalesens. Hovedbygningen, personalboliger, driftsbygninger og tekniske anlegg ble planlagt som deler av et samlet samfunn.

I dag brukes de historiske bygningene til kunst, utstillinger, verksteder og kunstnerresidenser. Samtidig er arkitekturen fortsatt en viktig del av opplevelsen av Landeskogen.

Sanatoriets sentrum fra 1916, med spor etter både Biongs opprinnelige arkitektur, endringer etter brannen i 1942, senere ombygginger.

→ Les om hovedbygningen...

Farger, overflater og detaljer som forteller historien om bygningene gjennom mer enn hundre år.

→ Les om materialer og spor...

Landeskogen var planlagt som et helhetlig institusjonsanlegg. For å fungere som et moderne sanatorium krevdes det langt mer enn pasientrom og behandlingsarealer.

Anlegget omfattet hovedbygning, personalboliger, kjøkken, lager, tekniske rom og andre støttefunksjoner som gjorde det mulig å skape gode rammer rundt pasientenes opphold og den daglige virksomheten.

Bygningene og uteområdene var organisert slik at de ulike delene av anlegget støttet hverandre. Hovedbygningen var sentrum for behandling og fellesskap, mens boligene, driftsbygningene og de tekniske anleggene inngikk i en samlet struktur.

Et særtrekk ved Landeskogen er at også infrastrukturen ble tenkt inn som en del av helheten. Eget kraftverk, vannforsyning og andre tekniske løsninger var viktige elementer i etableringen av et moderne sanatorium på begynnelsen av 1900-tallet.

Hovedbygningen er sentrum for Landeskogen-anlegget og det tydeligste uttrykket for Kristian Hjalmar Biongs opprinnelige arkitektur. Bygningen stod ferdig i 1916 og var utformet som sanatoriets viktigste bygning, med pasientrom, behandlingsarealer, spisesaler, fellesrom og administrative funksjoner samlet under ett tak.

Utformingen viser tydelig datidens idealer for sanatoriearkitektur, med vekt på lys, luft, utsyn og gode oppholdsforhold. Store vindusflater, romslige fellesarealer og nærhet til uteområdene skulle bidra til pasientenes hvile og rekreasjon. Arkitekturen var ikke bare en ramme rundt behandlingen, men en aktiv del av sanatoriets medisinske idé.

Gjennom bygningens historie har hovedbygningen blitt tilpasset nye behov og funksjoner. Den første store endringen kom etter brannen i 1942, da deler av bygningen måtte bygges opp igjen. Den ombygde nordfløyen ble tegnet av Statsarkitektens kontor og fikk et annet og mer nøkternt arkitektonisk uttrykk enn den opprinnelige delen av bygningen.

Ved gjenoppbyggingen ble tårnet ikke rekonstruert, og takformen ble endret til en lavere og mer funksjonell løsning. Samtidig ble planløsningen tilpasset endrede behov i sanatoriedriften. Som en del av denne omorganiseringen ble det også oppført et eget hybelbygg for pleierne. Før brannen hadde pleiere og annet personale bodd i leiligheter i tredje etasje i nordfløyen.

Brannen og gjenoppbyggingen ble et tydelig arkitektonisk vendepunkt. Den nye utformingen videreførte bygningens funksjon som sanatorium, men ga hovedbygningen et annet uttrykk enn det opprinnelige anlegget fra 1916.

I 1961/62 ble hovedbygningen igjen bygget om, denne gangen for å tilpasses en ny funksjon som institusjon for mennesker med utviklingshemming. Overgangen fra sanatorium til en ny type omsorgsinstitusjon innebar andre krav til rom, organisering og bruk av bygningen.

Ombyggingen representerer enda et historisk lag i hovedbygningen. Rommene ble tilpasset en annen type institusjonsdrift, og flere av de opprinnelige sanatoriefunksjonene forsvant. Samtidig ble hovedstrukturen fra Biongs anlegg bevart.

Hovedbygningen forteller derfor historien om flere epoker i Landeskogens utvikling. Den opprinnelige sanatoriearkitekturen fra 1916, gjenoppbyggingen etter brannen og ombyggingen på 1960-tallet har alle satt sitt preg på bygningen slik den fremstår i dag.

Landeskogen var ikke bare et behandlingssted, men også et arbeids- og bosted for mange av menneskene som var knyttet til sanatoriet. Boligene var en integrert del av anlegget og ble plassert og utformet etter de ulike rollene som var nødvendige for at institusjonen skulle fungere.

De ulike boligene hadde derfor forskjellige former og funksjoner. Overlegen hadde egen bolig, mens reservelege og forvalter med familier delte en vertikaldelt bolig med separate familieleiligheter. Funksjonærboligen var et flerfamiliehus med fire familieleiligheter for teknisk personale og andre ansatte. På loftet var der to hybler, og i underetasjen var der bakeri.

Etter brannen i 1942 ble denne delen av hovedbygningen ikke gjenoppført som personalboliger. Som en del av gjenoppbyggingen ble det i 1946/47 reist et eget hybelbygg for pleierne i stedet. Dette ga en tydeligere funksjonsdeling mellom hovedbygningen, som kunne konsentreres om pasient- og behandlingsfunksjoner, og personalets boligbehov.

Endringen viser hvordan Landeskogen ble tilpasset nye behov over tid. Fra å være et anlegg der ansatte delvis bodde integrert i hovedbygningen, utviklet stedet seg mot en organisering med tydeligere skille mellom behandlingsbygg og personalboliger.

I dag er boligene en viktig del av den videre utviklingen av Landeskogen. Ett av bolighusene er fortsatt beboelig og brukes som en del av kunstnerresidensen, mens de to andre historiske boligene skal renoveres og tilpasses ny bruk.

Gjennom bevaring og videreutvikling får boligene en ny rolle i anlegget, samtidig som de fortsatt forteller historien om menneskene som bodde og arbeidet ved sanatoriet.

Samtidig har de ulike periodene satt tydelige spor etter seg. Nye funksjoner, tekniske krav og praktiske behov har ført til ombygginger og tilføyelser. Noen av disse endringene viderefører eller tilpasser seg det opprinnelige uttrykket, mens andre representerer en annen tid og et annet syn på materialbruk og arkitektur.

Dette er en del av bygningens historie. Landeskogen fremstår derfor ikke som et uforandret anlegg fra 1916, men som et kulturminne der flere perioder ligger lagvis over hverandre – fra Biongs opprinnelige arkitektur, via etterkrigstidens ombygginger, til senere tilpasninger.

Restaurering og videre utvikling bygger på en forståelse av disse historiske lagene. Målet er å ta vare på de opprinnelige kvalitetene, samtidig som man forholder seg til endringene som har kommet til gjennom mer enn hundre år med bruk.

Materialene og detaljene gjør derfor mer enn å bevare et gammelt uttrykk – de forteller historien om hvordan Landeskogen har utviklet seg fra sanatorium til dagens kunstsenter.

I dag har Landeskogen fått en ny rolle som kunstsenter. De tidligere behandlingsrommene fylles igjen med aktivitet gjennom utstillinger, grafikkverksted, kunstnerresidenser og arrangementer.

På samme måte som arkitekturen opprinnelig skulle skape gode rammer for mennesker i en sårbar livssituasjon, brukes bygningene i dag som steder for fordypning, kreativitet og møter mellom mennesker.

Arkitekturen er ikke bare en ramme rundt virksomheten. Den er en aktiv del av Landeskogens identitet – et anlegg der flere historiske lag, fra sanatorietiden til dagens kunstsenter, fortsatt er synlige og i utvikling.

→ Les mer om transformasjonen...